Historie

Loic og Thaddée

I 1968, for vel 40 år siden, kontaktet et fransk ektepar, Gerhard og Camille, menigheten sin. De ville melde seg på en valfart til Lourdes, en by i Frankrike, der mennesker fra hele verden kommer for å be. Gerhard og Camille hadde to gutter, Loic og Thaddée. De var begge utviklingshemmede. Det vil si at de ikke kunne snakke og hadde store vansker med å gjøre seg forstått.De kunne heller ikke gå. Foreldrene kjente seg svært ensomme. De fikk lite hjelp og var fryktelig slitne. Derfor gikk de til kirken de tilhørte og ville melde seg på en valfart til Lourdes. De ville reise til Lourdes sammen med Loic og Thaddee for å be Gud om hjelp til å klare det tøffe livet hjemme. Da de kom til kirken, fikk de vite at de ikke kunne bli med siden de hadde to utviklingshemmede barn. “Hvorfor vil dere ta med Loic og Thaddée?” spurte de i menigheten. “De er annerledes. De vil ikke forstå noe av det som foregår. Dessuten vil de forstyrre de andre”. Foreldrene ble fryktelig lei seg over å høre dette, men de bestemte seg for å dra likevel. På hotellet i Lourdes fikk de ikke lov å spise sammen med de andre. De måtte spise på hotellrommet. Når de gikk rundt i Lourdes, kunne de høre mennesker si: “Når en har slike barn, burde en holde seg hjemme”. De reiste tilbake til landsbyen sin og var mer skuffet og oppgitt en noen gang før. Litt senere møtte Camille og Gerhard Jean Vanier og Marie - Helene Mathieu. Da Jean og Marie-Helene hørte om alt det vonde de hadde opplevd i menigheten sin og i Lourdes, bestemte de seg for at de ville gjøre noe for denne familien og for andre familier i en lignende situasjon. De begynte å tenke på å organisere en pilegrimsreise til Lourdes for mennesker som Loic og Thaddée og for deres foreldre. De ville også invitere med venner slik at familiene slapp å være alene. Det ble dannet små grupper i Frankrike og i mange andre land. Disse gruppene bestod av mennesker med utviklingsheming, foreldre og venner. De møttes regelmessig for å bli kjent med hverandre, for å be sammen og for å planlegge valfarten. Dette ble til slutt en valfart for hele 12000 mennesker. Innbyggeren i Lourdes var redde for å få så mange utviklingshemmede på besøk. De hadde avtalt med hæren at den skulle stille opp på begge sider av elva som renner gjennom Lourdes, for å passe på at ingen fra Tro og Lys falt i elva. Innehaverne av restauranter, kafeer stengte og butikkene tok ikke i mot kunder.
På langfredag, 9 april 1971, kom 12000 mennesker fra Belgia, Canada, Danmark, England, Wales, Skottland, Frankrike, Luxemburg, Spania og Sveits. I tre dager levde 12000 mennesker sammen. De fikk oppleve fellesskap. De kunne dele sorg og glede med andre. Etter hvert begynte butikkeierne og restauranteierne å åpne dørene, først på gløtt og så helt åpent. Det var visst ikke så farlig likevel. Folk undret seg over disse menneskene, men de var ikke så redde lenger. Da valfarten nærmet seg slutten, begynte folk å spørre: Hva skal vi gjøre nå?  De følte behov for å møtes og ta vare på noe av det positive de hadde opplevd i Lourdes. De følte behov for å møtes også etter valfarten.  Men det oppstod også helt nye grupper, i tillegg til dem som ble dannet før valfarten. På denne måten begynte Tro og Lys.

Skrevet og oppdatert  22.11.2015 av Aslaug Espe

Emblem

Skyene åpnet seg og du, Herre, kom til oss

Marc Eberschweiler, også kalt Meb, har laget emblemet til Tro og Lys. Marc ble født 14 april 1932. Marc hadde Down syndrom. Da han vokste opp, fans det ingen tilbud. Han hadde en familie som var glad i ham og som hjalp ham til å utvikle sine kunstneriske evner. Han ble maler og billedhugger. I 1969, da man begynte  å forberede den første valfarten til Lourdes, spurte et foreldrepar Marc eller ”Meb” om å lage et emblem som skulle symbolisere sammenkomsten i Lourdes. Meb ba sin mor om å lese fra Charteret (grunnlagsdokumentet) for valfarten. Deretter stengte han seg inne på atelieret sitt og begynte å arbeide. Han malte 12 apostler (Meb kunne ikke telle). Meb kommenterte bildet slik: ”Jesus er også i båten. Han sover, men hans hjerte våker”. Noen ord fulgte med bildet: ”Skyene åpnet seg og du, Herre, kom til oss”. Mebs bilde ble emblem for Tro og Lys. I 1971 lagde en glassmaler, Malherbe – Navarre, et glassmaleri av båten. Glassmaleriet er i dag i St. Pius X Basilikaen i Lourdes.

Skrevet og oppdatert 2.12.04. Aslaug Espe

Utstilling av Marc Ebensweilers bilder i Paris

I rådhuset i Paris, 2 oktober 2013,ærer utstillingen "Absolutt eksentrisk" Marc Ebensweiler, også kjent som MEB (1936 - 1988), kunstneren som malte Tro og Lys - båten.  Helt fra starten har han hatt støtte fra sin egen familie. Den første utstillingen til den unge, selvlærte kunstneren ble en rungende suksess.
Dramatikeren Eugène Ionesco skrev om MEB; “Jeg har sett noen ekstraordinære bilder laget av et barn, en mann som blir beskrevet som funksjonshemmet. Han er en maler med Down syndrom … Dere vil oppdage hvor rikt, "forstyrret" og underlig hans univers er.  Dere kan ikke fastsette en grense der det normale opphører og det unormale eller avvikende begynner. Det fins ingen slik grense..."

Grunnleggere - Jean Vanier

Jean Vanier er opprinnelig kanadier, sønn av en tidligere general - guvernør. Han er født i 1928. Han hadde først en karriere som marineoffiser. Han avbrøt denne i 1948. Senere studerte han teologi og filosofi og underviste en tid i Toronto. I 1963 besøkte han sin venn, den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest ved en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i byen Trosly – Breuil, utenfor Paris.Han ble sterkt grepet av paterens vennskap med utviklingshemmede. Det var under dette besøket at pater Thomas  stilte ham spørsmålet: ”Kanskje du kan begynne noe nytt? ” Tiden var moden for noe “nytt”. Selv om Jean Vanier elsket å undervise ved universitetet, visste han at Gud ønsket noe annet av ham. I Frankrike var det dessuten på den tiden et skrikende behov for hjem og arbeidsplasser for mennesker med utviklingshemming. I 1964 besøkte han igjen sin venn utenfor Paris. Etter dette besøket bestemte han seg for å gjøre “noe”. Han begynte å besøke institusjoner for utviklingshemmede. Det han der så og hørte, bare bekreftet hans kall til å gjøre “noe”. Samme år brøt han opp fra sin karriere ved universitetet. Han kjøpte et hus i landsbyen Trosly - Breuil. Tidligere hadde han møtt Philippe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus utenfor Paris. De var begge utviklingshemmede. I 1964 flyttet de ut fra sykehuset. Jean Vanier begynte å leve sammen med dem og noen få andre medarbeidere. Slik oppstod det første Arken – fellesskapet   (l’ Arche) . Etterhvert vokste det frem flere hus - fellesskap i samme landsby. I 1969 åpnet et hus i Canada, i 1970 i India. I dag fins det  Arken - fellesskaper rundt om i hele verden, i alt ca. 110  i 25 ulike land. Mariahuset i Oslo har tidligere vært medlem av Arken - bevegelsen. I dag har fellesskapet fortsatt nær kontakt med bevegelsen.

Oversatt fra engelsk av Aslaug Espe

Grunnleggere - Marie - Hélène Mathieu

Marie - Hélène Mathieu

Marie - Hélène Mathieu er utdannet spesialpedagog. Sammen med pater Henri Bissonnier, grunnla hun  IOCH (l’Office Chrétien des Personnes  Handicapées (1963) og litt senere Ombres et Lumière, et tidsskrift som retter seg spesielt mot funksjonshemmede barn, deres familier og venner (1968). Hun var med på å starte Tro og Lys sammen med Jean Vanier ( 1971). Hun har vært medlem av pavens legråd fra 1984-1989. Hun ble utnevnt til ridder av Æreslegionen. Hun har utgitt mange artikler og bøker om funksjonshemmede.

Spiritualitet

Begrepet spiritualitet har i dag mange forskjellige betydninger. Når vi snakker om en åndelig person, så forestiller vi oss en person som "letter" litt fra bakken, som ikke er særlig effektiv eller kompetent: en rolig og bedende person som lever et indre liv.
Vi skiller mellom en åndelig person og en person som helt og fullt er i sin kropp, som liker sport, god mat og som elsker lek og fest. Vi er ofte preget av et dualistisk syn på tilværelsen: sjel og kropp. Sjelen når det gjelder de åndelige ting og kroppen når det gjelder de materielle ting. Dette mer dualistiske synet på åndelig liv er kanskje nødvendig for dem som er altfor opptatt av kroppens behov. For disse representerer det kanskje et første skritt. Men er der ikke en fare forbundet med å knytte spiritualitet til drøm, mer til en frykt for kroppen og virkeligheten?
Spiritualiteten til Jesu disipler er en inkarnasjons-spiritualitet: ordet ble menneske. Jesus er kommet for å lære oss å elske: "Liksom Faderen elsker meg, elsker jeg dere, og mitt bud er at dere skal elske hverandre liksom jeg har elsket dere". Kjærligheten er begynnelsen og enden av Jesu' budskap. Jesus er kommet for å åpne våre hjerter, slik at vi kan ta imot kjærligheten som strømmer fra Treenighetens hjerte og slik kan vi bli en kilde til kjærlighet for andre.
Jesus er kommet for å lære oss å ta imot livet. Kjærligheten er svært realistisk: Den består i å komme i kontakt med andre mennesker, deres behov, deres tårer og deres smerte. Den kristne spiritualiteten innebærer ikke at en trekker seg tilbake til en verden av ideer, teorier, drømmer og illusjoner: Den er ikke en tilflukt der en flykter fra virkeligheten fordi en er redd menneskene og deres lidelser. Den kristne spiritualiteten er en konkret virkelighet: det er en kraft eller en ånd som hjelper oss å til å ta visse skritt, til å la oss omforme i Jesu kjærlighet, til å la oss bli Kristus og til å komme nærmere Faderen og andre mennesker. Her er noen skritt som Jesu disipler er kalt til å ta: Gå fra en verden av drømmer, i llusjoner, fordommer og frykt til sannheten, virkeligheten og visdommen.
Gå fra et lukket, egosentrisk og egoistisk hjerte til et hjerte som er åpent, sårbart, som er lydhørt og som kan leve med forskjeller. Gå fra en verden der en ønsker å slippe unna lidelsen og fattigdommen til en verden av hengivenhet der en kan ta imot mennesker som lider. Gå fra å være et menneske som er delt, som splitter og setter opp barrierer til å bli et helt menneske som helbreder og skaper fred. Disse skrittene, denne veksten mot en kjærlighet som er mer sann, forutsetter et møte med ordet som ble menneske: Jesus. Det er dette kjærlighetsforholdet, denne kommunionen med Jesus, denne tilliten til Ham som åpner våre hjerter, og som fører oss inn på en vei der vi kan vokse frem mot kjærlighetens fylde og modenhet. Det er Jesus som åpner døren til vårt hjerte og gir oss sin Ånd.
Spiritualiteten i evangeliene erikke dualistisk: det er ikke en flukt fra kroppen, det er en inkarnasjon. Det er Jesu ånd som trenger inn i vårt vesen, renser oss, opplyser oss og forener oss med Faderen. Spiritualiteten skiller oss ikke fra kroppen, men gir oss en ny og mer fordypet bevissthet om at kroppen er Guds tempel. Kroppen er hellig og helliget. Den er Guds dyrebare kjærlighetsinstrument.

Ulike spiritualiteter
Ordet spiritualitet kommer fra ordet spiritus: vind, pust, åndedrett. Det innebærer en bevegelse, en bevegelse mot en mer moden kjærlighet. Det er en kamp: for overgangen fra egosentrisitet til å være sentrert om Kristus og andre medfører en konflikt, å dø fra seg selv, et tap, en smerte. Det er aldri lett å dø fra sin egoisme og å vokse i kjærlighet. I denne kampen har vi behov for å finne styrke og næring.  Overgangen fra egoisme til kjærlighet er en vei som alle Jesu disipler må gå. Vi er kalt til å la oss forvandle i Ham. Vi er kalt til å bli som Jesus,  å elske Faderen og de andre, spesielt de fattige, de svake og de som er forlatt. Til dette trenger vi å bli næret av Guds ord, som opplyser vår ånd og vårt hjerte, og av sakramentene. Det er ordet som brød og Jesus som brød som fører til fellesskap med Jesus og med Faderen. "Uten meg kan dere ingenting gjøre."  Med Jesus er alt mulig. Å bli omdannet i Kristus, det er å elske de andre og gi oss til dem; det er å bære mye frukt.  

Spiritualiteten til de som følger etter Jesus er egentlig den samme, det er å la seg omforme i Kristus gjennom ord og sakrament. Men i Kristi kropp som er kirken, er det mange deler og lemmer; der er forskjellige gaver. Der er også ulike sakramenter, dersom en tar ordet sakrament i sin videste betydning: stedet der Gud er og der en kan møte ham og leve i fellesskap med ham.
Det fins ulike former for spiritualitet: den fransiskanske som legger hovedvekten på fattigdommen, gleden og enkelheten og overgivelsen til Guds forsyn. Spiritualiteten til den hellige Benedikt som legger hovedvekten på tidebønner, synger kirkens bønner, stabilitet. Og den hellige Johannes av Korset og Therese av Avila med den kontemplative bønnen og ekteskapets spiritualitet med kjærligheten og ømheten mellom mann og kvinne og kjærligheten til barna.

Syv karakteristiske trekk
Hva er så de karakteristiske trekkene ved spiritualiteten til Tro og Lys? Først og fremst, alt det som er spesifikt for spiritualiteten til alle Jesu disipler.

1.
Kjernen i denne spiritualiteten er knyttet til et møte med Jesus i dem som er svake, fattige, ensomme og  lidende. Spiritualiteten står alltid i kjærlighetens tjeneste. Den er en vekst i kjærlighet. I Tro og Lys skjer denne veksten gjennom kontakten med "den fattige", som er utvalgt og elsket av Gud på en spesiell måte. ”For det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme ( 1. Kor 1.27). Gud utvalgte de svake, de som kommer sist, de mest foraktede for å gjøre de sterke til skamme. Denne kjærligheten går ikke bare ut på å gjøre noe for andre; det er ikke bare å gjøre noe for, gi tid og gi presanger. Den består i å leve i fellesskap med den svake, gjennom ennskap; kjærlighet der en både gir og tar imot. Den består i å knytte bånd. Det er også en troserfaring av Treenigheten: Gjennom fellesskapet med de fattige, har vi også fellesskap med Jesus og med Faderen. På denne måten blir "den fattige" sakrament: Han eller hun er Jesu nærvær som åpner våre hjerter, som kaller oss til omvendelse og fører oss inn i hjertet av Treenigheten. Denne akseptering og kjærlighet til den andre blir ofte kilde til stor lidelse. Den fattige kan ha mye angst, aggresjon og depresjon. Den fattige kaller oss til forandring og til en kjærlighet som vi ikke alltid ønsker å gi. Ofte er den fattige en handikappet person, men det kan også være foreldre eller venner: hver og en av oss er, til ulike tider fattig, svak og lidende.


2
. Tro og Lys sin spiritualitet er først og fremst hengivelse. Det er et kall til å gå nedover "karrierestigen. " Det innebærer å være nær dem som er sist i køen, nederst: det er det motsatte av å søke makt, selv om det dreier seg om makt for å gjøre det gode. Det er å tjene og å oppdage at salige er de som vasker hverandres føtter.

I Tro og Lys har vi behov for kompetente ledere og mennesker som inspirerer på møtene, men slike tjenester må være i hengivelsens tjeneste, for å hjelpe de andre, spesielt de fattigste, å kjenne seg hjemme, finne fred, vokse rent menneskelig sett og å begynne å oppdage og leve Jesu glade budskap. Tro og Lys bygger på og er blitt til for mennesker som har angst, ja som lider. Derfor vil det i Tro og Lysgruppene alltid være lidelse, men det er gjennom denne lidelsen som vi vil oppdage gleden og oppstandelsen.

3.
Kjærlighetens spiritualitet og  kontakten med den skadde leves i fellesskap. Tro og Lys er fellesskap. Det er ikke en bevegelse der hovedinnholdet er å gjøre ting, å starte skoler, verksteder eller drive trosopplæring. Det er et fellesskap der medlemmene blir knyttet sammen gjennom kjærlighetens bånd og er kalt til å være nær hverandre, å be for hverandre og sammen være et tegn på oppstandelsen. "På dette skal dere kjenne at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre" Livet i fellesskap er krevende og forårsaker mye lidelse. Det er ikke lett å elske andre, å lytte og være oppmerksom overfor alle, å hjelpe hver enkelt å bruke sine gaver og å finne sin plass. Fellesskap er en kontinuerlig døds- og oppstandelsesprosess, men er også et sted for feiring, for fest, et tegn på Gudsriket. Det er å være en levende kropp i ånden der det er mulig å erfare kjærligheten som forener Faderen og Sønnen i Den Hellige Ånd. Og i denne kropp, er hver enkelt person, foreldre, handikappet eller venn, dyrkbar og viktig.


4. Tro og Lysgruppen består av legfolk, menn og kvinner. Prestene skal ikke være ledere av grupper. De har en viktig rolle, men som Guds menn og kvinner, bønnens mennesker, som gir gruppen del i Guds ord og sakramentene, mennesker som viser hengivenhet, forsoning og fred, som hjelper til med å skape et trosfellesskap.

5. Tro og Lysgruppene er kalt til å bli integrert i sin lokale menighet og i Kirken. Vi ønsker ikke at Tro og Lys skal bli en sentralisert bevegelse, avskåret fra den lokale kirken. Den utviklingshemmede og hans/hennes foreldre tilhørere allerede ofte en menighet de har behov for støtten fra. På denne måten så er de kalt til å leve i fellesskap med sin biskop eller sine egne kirkelige autoriteter.

6. Tro og Lysgruppene er også kalt til å bli integrert i sin egen kultur og jeg tenker her på Tro og Lys i Asia, Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika. Tro og Lys ønsker ikke å overføre den europeiske kulturen eller å drive kolonisering. Det vil si at hver enkelt Tro og Lys gruppe er kalt til å leve kjernen i Tro og Lys i sin egen kultur og med alt som denne kulturen har å tilby.

7. Alle Tro og Lys grupper er kalt til å være økumeniske, det vil si at alle må lengte etter å arbeide for enhet mellom alle kristne. Splittelsen er et anstøt og den medfører lidelse for alle som er funksjonshemmede. Det er den samme Far, samme Frelser, samme Ånd som lever i hver av oss, en dåp. Den samme dåp, det samme Guds ord er livskilden for oss alle. Noen grupper tilhører ett trossamfunn, andre representerer flere, men alle tilhører den ene familien Tro og Lys, som har en spiritualitet der vi er reelt åpne for Åndens gaver hos de andre.

Dette er de syv karakteristiske trekkene ved Tro og Lys spiritualiteten, selvsagt er innvevd i hverandre.
Vi er kalt til å vokse i kjærlighet, i et engasjement overfor andre der vi gir og tar imot, der hvor vår kjærlighetspakt er et tegn. Og vi vokser i kjærlighet med vår familie, vårt fellesskap, med våre naboer, i menigheten og de andre kristne som lever i nærheten av oss. Våre hjerter er kalt til å bli som Jesu hjerte, fylt av kjærlighet til hver enkelt som omgir oss, som er i vår nærhet.


Omsatt fra fransk av Aslaug Espe fra heftet:
Pour approfondir la Spiritualite de Foi et Lumière. Oppdatert 2013    

Det stille rommet

Jesus og hans venn

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal be,
men jeg er der.
Jeg ønsker å være sammen med Jesus.
Jeg ser på Ham, og Han ser på meg.

Jean Vanier

 
Å be er å være vendt mot Gud
i tilbedelse, takksigelse og bønn,
hvile i ham, åpne vårt hjerte
og alle de skjulte
og mørke rom i vårt indre:
sorg, sinne og fortrengte
lengsler og drømmer.

Å be er å be ham bli en del av oss,
av de delene vi holder for oss selv,
vårt dypeste jeg.
Det er å gi ham alt
så han gjennomlyser alt med sitt varme lys.

Jean Vanier: Den brutte kroppen (2003)
Oversatt av Aslaug Espe

Tro og Lys - bønnen

Astri Tønnessen Berg