Intervju med Jean Vaniers biograf i Vårt Land 10.03.2020

https://reportasje.vl.no/artikkel/1395-jean-vaniers-biograf-han-onsket-ingen-biografi-jeg-tenkte-han-var-beskjeden-men-na-ser-jeg-annerledes-pa-det

Biskop emeritus (pensjonert biskop) Gérard Daucourt

Gérard Daucourt er tidligere biskop av Nanterre, har tidligere vært prest i et l’Arche- fellesskap og kontaktbiskop for den internasjonale l’Arche- føderasjonen. I l’Arche (Arken) lever mennesker med en funksjonshemning og andre sammen. I fellesskap arbeider vi for et mer menneskelig samfunn. 

Brevet er gjengitt med tillatelse fra biskop Gérhard Daucourt som sier: Brevet bør ikke forbli privat dersom det kan hjelpe på et eller annet vis.

Kjære venner,

Etter at de forferdelige avsløringene kom om Jean Vanier, har mange uttrykt medfølelse og delt sine reaksjoner med meg. Stor takk for deres vennskap og forbønn.
Jeg selv er lamslått, men først og fremst trist når jeg tenker på de kvinnene som Jean har misbrukt, og på l’ Arche- fellesskapene, som har gitt meg så mye, og som er berørt av denne skandalen.
All ære til kvinnene som har turt å snakke slik at l’ Arche kan finne en rettferdig og sann vei og kan unngå lignende avsporinger. Jeg tenker på kvinnenes lidelse. Jeg beundrer alt som de ansvarlige i l’Arche har gjort, skrevet og sagt, Stéphane Posner, Stacy Cates-Carney, Pierre Jacquand og Mgr d’Ornellas, slik at vi kan få vite sannheten. L’Arche vil da kunne bli friere.

Jeg kjenner en uendelig stor tristhet og er opprørt og rystet. Mellom meg og Jean hadde det gjennom nesten 50 år utviklet seg sterke bånd. Han har gitt meg mye og hjulpet meg mye. Han og medlemmene i l’Arche- fellesskapene har sterkt påvirket min tjeneste som prest og biskop. Dere vet det og har sett det. Jean har alltid gitt meg gode og kloke råd. Han har til og med en eller to ganger forhindret meg fra å «drukne» på grunn av store prøvelser i min tjeneste.

Ja, det gode han har gjort mot meg og mot tusenvis av andre mennesker, er enormt stort, og vil alltid bestå. Gjennom Jean og l’ Arche-felleskapene har jeg oppdaget hva kirke er: et fellesskap av nåde, håp, fest, tilgivelse og tjeneste, der fattigdom og rikdom forenes av medlemmer som trenger hverandre (jf. fotvasking), for å kunne vokse og utvikle seg. Jean og l’Arche har ledet meg og bevart meg i hjertet av evangeliet. Min takknemlighet er, forblir og vil alltid forbli, stor.

Fra disse lysende tindene, kjenner jeg i dag at jeg blir svimmel, for nå må jeg også se på Jeans skjulte ansikt, som nå avdekkes. Det er for meg ubegripelig og uforståelig. Men det er sant, det er bekreftet og det er bevist.

Dersom Jean hadde gjort sidesprang, uforenlige med kyskhet og god kristen moralsk oppførsel, hadde jeg beklaget det uten å dømme, i bevissthet om at jeg ikke ville være den som kaster den første stenen.

Men her dreier det seg om flere ting: Jean har krenket friheten og integriteten til flere kvinner. Han har misbrukt dem seksuelt i forbindelse med åndelig veiledning og har påført dem lidelse. Det er totalt forkastelig. 

Men dette er ikke alt, og det er her jeg ikke lenger forstår noe som helst. Gjennom er Thomas Philippe ble Jean Vanier innviet i denne skandaløse praksisen, såkalt «psykoaffektiv spiritualitet", og stod for den, i alle fall fram til 2005.
Jean Vanier, professor I filosofi, en kulturelt bevisst person, internasjonalt kjent, venn og forsvarer av de undertrykte, de fattige, hvordan kunne han tro at denne psykoaffektive spiritualiteten, med en teori og praksis som både er tåpelig og skadelig, kunne ha sitt opphav i et budskap og en hemmelighet Thomas mottok fra Gud eller fra jomfru Maria? I så tilfelle- hvorfor behøvde denne «antatte åndelige opplevelsen» å føre til avvikende seksuell utfoldelse?

En hemmelighet som kirken «pr i dag ikke kan forstå» (sa Thomas Philippe, som på dette tidspunkt ikke var overrasket over at pave Johannes XXIII ba Jean Vanier om å ikke ha kontakt med Thomas Philippe, for denne paven kunne ikke forstå dette!)

Jeg vet ikke hvordan Jean kunne tro på og praktisere dette og samtidig «lytte til samvittighetens svake stemme», som han så ofte snakket til oss om. 

Dersom han tidde om handlingene og løy da han sa at han ikke kjente til Thomas Philippes overgrep, betyr det at han vurderte at det var galt, eller tenkte han at vi heller ikke for øyeblikket kunne forstå det?
Uansett er det uakseptabelt, og det er ubegripelig for oss som var glad i Jean Vanier og kjente dybden i hans budskap og hans utstråling. 
Likevel kan jeg ikke noe annet enn å erkjenne «tingenes tilstand», stille spørsmål og akseptere i smerte at jeg ikke får noe svar. 

Hvorfor benektet han helt til siste slutt det han hadde gjort (bortsett fra at han rett før sin død ba en av kvinnene om tilgivelse og sa: «Jeg trodde at dette var bra for deg»)? Jeg har hørt noen si at Jean kunne lide av en eller annen psykisk lidelse som medfører hukommelsestap. Det medfører at hans handlinger ikke lenger berører samvittigheten. Jeg vet ikke om en slik antagelse holder innen psykiatrien.

I alle fall tar dette ikke bort noe av alvoret i det han har gjort, eller den lidelsen han har forårsaket, for andre og for oss. Hans fornektelse av hva han hadde gjort, viser hvordan Jean Vanier, fra sin ungdom til sin død, var sterkt påvirket av Thomas Philippe.

Avsløringene vil kunne få uante konsekvenser. Jeg tenker først og fremst på l’ Arche- og Tro og Lys- fellesskapene som er sterkt rammet. Jeg har tillit til deres fremtid for jeg er viss på at det er mennesker med en utviklingshemning som, gjennom sin enkelhet og evne til å leve her og nå, vil hjelpe oss alle, ved Guds nåde, til å gå videre. Er de ikke alle en kilde til enhet gjennom Jesus, som har identifisert seg med dem gjennom sitt mystiske nærvær?

Denne affæren er også et alvorlig slag for kirken og oppdraget den har, og for alle som tjener sine medmennesker – enten de er fattige, funksjonshemmede, eller er satt utenfor av andre årsaker. Jeg tenker også på alle dem som leter etter mening, og som søker Gud og evangeliet.

Jeg kan heller ikke glemme alle dem som hele tiden angriper de kristne («alle er hyklere i denne kirken som er hyklersk»). De sistnevnte vil nå få vann på mølla.

La oss bare ta det inn over oss: Dette er en alvorlig hindring når vi skal forkynne det glade budskap. Jeg finner ingen trøst, men gjennom bønn og Guds ord, forsøker jeg å styrke min tro og mitt håp for å kunne gå gjennom dette gjelet (mindre dal med bratte sider). Min tro er intakt, men den er blitt utfordret.

Min tro gir meg ikke svar og løsninger på alt. Når jeg bruker fornuften, tvinger den meg til å se virkeligheten i øynene og ta den med i betraktningen.

Jeg avstår fra å «åndeliggjøre» denne tragedien med fromme ord og fortsetter å gå videre, overbevist om at «verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, hverken det som er i det høye eller i det dype eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne, 8, 38-39). 

Jeg stiller også spørsmål ved en annen konsekvens. Det er Jean Vanier som, gjennom sine retretter og konferanser, bøker og kontakter, nå er den historiske og åndelige koblingen mellom vuggen l’Arche (det vil si Trosly – Breuil der det hele begynte), evangeliet og vår Herre Jesus. Referansen til Jean vil helt sikkert avta og derfor også den eksplisitte referansen til vuggen l’Arche. For å sikre fremtiden til et l’Arche, som skal kunne være åpent for alle, må vi håpe at det alltid i dets midte vil være kristne som kan formidle, i ord og gjerning, det de har mottatt i «vuggen», for evangeliet er del av l’Arche sin identitet. Det er i alle fall min personlige mening.

Kjære venner, “I bønn sammen med dere midt i Jerusalems ruiner», skrev en venn som er munk til meg. Ja, ruinene er der, og alle som bor i landet l’Arche, er i exil og vi andre med dem. Vi har ikke lenger en profet, og vi synes det nå er vanskelig å lytte til hans stemme.
Men «tempelet» (= l’Arche og Tro og Lys) er ikke ødelagt og mennesker med en funksjonshemning er «profeter» som søker og ber om kjærlighet, frukt av medfølelse, rettferdighet og sannhet.
Vi må alle sørge for at vårt eksil får en utgang som gjennom denne prøvelse vil føre oss til friheten i det lovede land. De to internasjonale l’Arche- koordinatorene skriver i sitt brev til fellesskapene»: Det vi får vite i dag er en test. Den gjør oss utrygge. Den manglende tryggheten håper vi vil føre til større modenhet og at vi vil kunne leve l’ Arche mer sannferdig og med større grad av frihet».

Ja, dette tror jeg på, en test som medfører et tap, men som også vil føre til noe større og bedre. Dessuten: Tornene langs veien, som hindrer vår vandring, vil nøre en ild som kan lyse for oss på veien, som bror Alois fra Taizé uttrykker det.

La oss hvile i Herren. La oss be om den Hellige Ånds lys og styrke.
Be for l’ Arche- og Tro og Lys- bevegelsene, alle medlemmene og vennene.

Alle må vi nå istemme:

Gud er den som hjelper meg.
Herren holder meg i live.
Jeg synger for deg
for du reiser meg opp (Taizé).

Med dere alle i bønn og vennskap.

Gérard Daucourt, biskop emeritus (= pensjonert biskop),
24.februar 2020

Oversatt fra fransk av Aslaug Espe

Les flott og tankevekkende innlegg!

https://www.vl.no/verdidebatt/nar-heltene-er-borte-1.1676497

Les her

https://www.vl.no/verdidebatt/lite-feministisk-vanier-rapport-1.1675474

https://www.vl.no/kultur/hevdet-a-formidle-guds-kjerlighet-gjennom-sex-1.1673403

Les her

https://www.vl.no/leder/hap-i-morket-1.1671820

https://www.vl.no/verdidebatt/jeg-skylder-jean-vanier-en-takk-1.1671403

Les her: https://www.vl.no/kultur/kristen-norge-rystes-av-vanier-saken-1.1670432

Les fra Vårt Land

Les artikkel 1 i Vårt Land 24.02.2020 her

Les artikkel 2 i Vårt Land 24.02.2020 her

Vakker gudstjeneste i Oslo domkirke for å minnes Jean Vanier.
Vi gikk i prosesjon inn i kirken og bar inn sentrale symboler for Tro og Lys - bevegelsen og l'Arche: Båten der det er plass til alle, et vennskapsikon, et 'mislykket kar', vaskevannsfat, mugge og håndkle for å minnes at Jesus vasket disiplenes føtter og oppfordret oss til å gjøre det samme, et stort lys, som minner oss om at Jesus er det store lyset og vi er små lys. Mange deltok (ca.150). Gudstjenesten ble ledet av Erling Pettersen, biskop em. og domprost Anne-May Grasaas. Dessuten deltok biskop Stein Reinertsen og sogneprest i St.Olav katolske kirke Pål Bratbak. Erling Pettersen, som ved flere anledninger har invitert Jean Vanier til Norge, innledet engasjerende og personlig om Jean Vaniers betydning i kirken, og Stein Reinertsen holdt en kort og engasjerende preken.
Det var tekstlesninger, sanger med tegn og Taizesang.
Under forbønnsdelen gikk vi frem til de 3 lysglobene i kirken og tente lys til vakker orgelmusikk av Kåre Nordstoga.

Requiemmessen for Jean Vanier kan sees her: 

En kjær venn, grunnlegger og veiviser er død.

Han var grunnlegger av L' Arche (Arken), en internasjonal sammenslutning av bofellesskap hvor mennesker med utviklingshemning og andre lever og arbeider sammen.