Lambertseter besøker sin vennegruppe i Gøteborg

I den internasjonale Tro og Lys – bevegelsen er det mange steder opprettet bønnesirkler. Slik kan grupper støtte hverandre og be for hverandre. Støtten kan f.eks. gis gjennom en hilsen, et brev eller bilder fra gruppene. Noen får også mulighet til å besøke hverandre. Gjennom den såkalte bønneringen i Tro og Lys er det knyttet tette bånd mellom Tro og Lys – gruppen på Lambertseter og gruppen i Gøteborg, "Blåklockan". Gruppene har gjensidig glede av hverandre.

I juni i år dro 7 medlemmer fra gruppen på Lambertseter for å besøke gruppen i Gøteborg.

Vi dro dit en helg. Lørdagen ble brukt til å bli litt kjent i Gøteborg. Vi spiste også middag sammen med styringsgruppen. Vi fikk utvekslet erfaringer og diskutert felles saker i Tro og Lys.

Søndagen var turens høydepunkt. Da deltok vi på det månedlige møte med Tro og Lys – gruppen i Gøteborg. Gruppen møtes i S:ta Maria Magdalenas kyrka på Hisingen. Dette er en vakker kirke som har en spesiell forhistorie; den katolske menigheten kjøpte for få år siden et bygg som tidligere var klubblokale for en fotballklubb, og har, delvis på dugnad, innredet en kirke med nødvendige rom i tillegg.
Tro og Lys – gruppen har møtene sine på søndager, en gang i måneden. De som vil, møter opp til gudstjeneste klokken 11, og så følger Tro og Lys møtet etterpå. Den dagen vi var der, var siste møtet før sommeren, og dels i anledning vårt besøk, var det gjort ekstra festlig. Møtet startet med samling i ringen, deretter fulgte en dramatisering av Det store gjestebudet (Luk 14, 15-24), der alle ble invitert til bryllup. Vi samlet oss ved bordet til et festlig måltid. Som en hilsen fra Lambertseter leste Anne-Kari Bjørndalen et vakkert dikt, og Knut Erik spilte trompet. I tillegg var det taler og overrekkelse av gaver.

Vi hadde noen svært trivelige timer sammen med Tro og Lys gruppen, og fikk med oss hjem inspirasjon og ideer som vi tar med videre i vårt arbeid. Vi anbefaler andre grupper å gjøre det samme.

Børge Baustad

 

 

Pavens preken under jubelårsfeiringen for syke og funksjonshemmede i Roma

Under jubelårsfeiringen for syke og funksjonshemmede, som nylig fant sted i Roma, var det messe på Petersplassen 12. juni. I sin preken siterte pave Frans blant annet «Ved hans sår ble vi helbredet» og «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Vårt livs beste sjanse er å elske på tross av alt! Vi beholder sårene, men disse sårene er for alltid forvandlet av kjærligheten.

Her følger hele prekenen:

Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal 2,19-20). Det er veldig sterke ord apostelen Paulus bruker for å uttrykke hemmeligheten ved det kristne livet: Alt blir sammenfattet i påskens død- og oppstandelsesdynamikk, som vi har mottatt i dåpen. Ved neddykkingen i vannet dør hver og en av oss og blir begravd med Kristus (jf. Rom 6,3-4); steget opp av vannet tilkjennegir vi det nye livet i Den hellige ånd. Denne gjenfødelsestilstanden angår hele vår eksistens i alle dens aspekter: Også sykdom, lidelse og død er føyd inn i Kristus og får deres endelige mening i ham. På denne dagen viet til jubileet for de som bærer tegnene på sykdom og funksjonshemning, får dette livets Ord en spesiell resonans i vår forsamling.

Før eller siden blir vi alle – muligens på en overveldende måte – stilt overfor vår egen og andres skrøpelighet og sykdommer. Disse typiske og dramatiske erfaringene kan se vidt forskjellige ut! Men uansett blir da spørsmålet om meningen med livet mer tilspisset og presserende. Det kan snike seg inn en kynisk holdning i oss, som om alt kan løses ved tålmodig å holde ut eller ved ene og alene å stole på egne krefter. Eller vi setter tvert i mot vår lit til nye vitenskapelige oppdagelser og tenker at et eller annet sted i verden må det sikkert finnes en medisin for å kurerere sykdommen. Dessverre er det ikke slik, og selv om den medisinen fantes, ville den være tilgjengelig bare for noen få mennesker.

Det at vi er begrenset, er risset inn i den menneskelige naturen, såret som den er av synden. Vi kjenner innvendingen som blir reist, spesielt nå for tiden, mot et liv preget av sterke fysiske begrensninger. Man mener at et sykt eller funksjonshemmet menneske ikke kan være lykkelig fordi det ikke kan leve på den måten som nytelses- og fornøyelseskulturen dikterer. I en epoke der kroppspleien er blitt til en myte for massene og derfor til god forretning må alt det som ikke er perfekt bli gjemt unna fordi det truer lykken og roen til de få privilegerte og setter den dominerende modellen i fare. Det er bedre å holde disse menneskene avsondret, gjemt bort i et eller annen «innhegning» – kan hende er den til og med forgylt – eller i pietismens eller den sosiale velferdens «reservater», slik at de ikke forstyrrer rytmen til det falske velværet. I noen tilfeller blir det til og med hevdet at det er bedre å kvitte seg med dem, jo før jo heller, fordi de blir til en uholdbar økonomisk bør i krisetider. Men i virkeligheten lever dagens mennesker i stor villfarelse når de lukker øynene for sykdom og funksjonshemning! De forstår ikke livets sanne mening som innebærer også å akseptere lidelse og begrensning. Verden blir ikke bedre om den bare består av mennesker som tilsynelatende er «perfekte» - for ikke å si «uekte» mennesker - men når solidariteten mellom menneskene, den gjensidige godtagelsen og respekten vokser. Hvor sanne apostelen Paulus’ ord er: Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme (1 Kor 1,27)!

Også denne søndagens evangelietekst (Luk 7,36-8,3) [omtalt også i katekese 15] viser en spesiell svakhetssituasjon. Kvinnen som levde et syndefullt liv blir dømt og holdt utenfor, mens Jesus tar i mot henne og forsvarer henne: Hun har vist stor kjærlighet (vers 47). Det er Jesu sammenfatning, - han som legger merke til hennes lidelse og tårer. Hans ømhet er et tegn på den kjærligheten som Gud forbeholder for de som lider og blir utelukket. Det fins ikke bare fysiske lidelser; en av de vanligste sykdommene er åndelig. Det er en lidelse som angår hjertet; det blir trist fordi kjærligheten mangler. Det er tristhetssykdommen. Hvis vi blir skuffet eller forrådt i viktige relasjoner, oppdager vi at vi er sårbare, svake og forsvarsløse. Da blir fristelsen til å lukke seg i seg selv veldig sterk, og vi risikerer å miste vårt livs beste sjanse: å elske på tross av alt – å elske på tross av alt!

Den lykken som alle ønsker seg kan for øvrig komme til uttrykk på mange måter og kan bare nås hvis vi er i stand til å elske. Det er det som er veien. Det er alltid kjærligheten det kommer an på; det fins ingen annen vei. Den virkelige utfordringen er å elske mer. Hvor mange funksjonshemmede og lidende åpner seg vel ikke på ny for livet straks de oppdager at de er elsket! Hvor mye kjærlighet kan vel ikke velle fram av et hjerte ganske enkelt for et smil! Smileterapi. Da kan skrøpeligheten selv bli til trøst og støtte i vår ensomhet. I sin lidelse elsket Jesus oss helt til det siste [jf. Joh 13,1, sitert også under en annen preken nylig og i påskekatekesen]; på korset åpenbarte han Kjærligheten som gir seg selv fullstendig. Hva kan vi vel bebreide Gud for på grunn av våre sykdommer og lidelser som ikke allerede er preget inn i hans korsfestede Sønns ansikt? Til hans fysiske smerte kommer også hån, tilsidesetting og nedlatenhet. Imidlertid svarer han med barmhjertigheten som tar i mot alle og tilgir alle: ved hans sår ble vi helbredet (Jes 53,5; 1 Pet 2,24). Jesus er legen som helbreder med kjærlighetsmedisinen for han tar på seg vår lidelse og forløser oss fra den. Vi vet at Gud kan forstå vår svakhet fordi han har opplevd den personlig (jf. Hebr 4,15).

Vår måte å leve sykdom og funksjonshemning antyder hvor mye kjærlighet vi er villige til å gi. Vår måte å møte lidelse og begrensning er en målestokk på hvor fri vi er til å gi livserfaringene mening selv når de virker meningsløse og urimelige. Så la oss ikke forstyrre av disse trengslene (jf. 1 Tess 3,3). Vi vet at i svakheten kan vi bli sterke (jf. 2 Kor 12,10) og få den nåde å utfylle det som ennå mangler av Kristi lidelser for kirken, hans kropp (Kol 1,24). Det er en kropp som etter bilde av den oppstandne Herrens kropp beholder sårene, som er tegn på den harde kampen, men disse sårene er for alltid forvandlet av kjærligheten.

fra Katolsk.no 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse

 

Neste sommersamling blir sommeren 2017 på Birkeland folkehøyskole ved Lillesand

Det ble valgt en komite som skal forberede samlingen:

Marit Rauset, Follo, Gudrun Klingsheim, Nedre Eiker, Britt Dahl, Modum samt Dag Pagander, Birgitt Aarrestad og Helga Mosland Raen.

Solsetra 2016

Bordbukett

Tro og Lys Norge var for 3. år på rad samlet på Solsetra til inspirasjonshelg og årsmøte. Det ble en nydelig vårhelg. Det ser dere av bordbuketten (utformet av Barbro Raen Thomassen).

De fleste gruppene var representerte. Noen var der for første gang, og det var ekstra stas å ønske disse velkommen!

Aslaug Espe hadde en tankevekkende prestasjon av emnet: Utviklingshemmede og seksuelle overgrep.
Etter innledningen delte en av vennene i Tro og Lys, om hvordan hennes bror, som er utviklingshemmet, ble utsatt for et seksuelt overgrep.
Etter innledningen samtalte vi i smågrupper.

Lørdagskvelden hadde Aslaug Espe en innledning om betydningen av at Jesu vasket disiplenes føtter og hvilken spesiell betydning det har i Tro og Lys - gruppene. Etter dette hadde vi fotvask i smågrupper, i stillhet.

Avslutningen på ei fin helg i Tro og Lys ånd var som vanlig- utsendelse med et bibelkort og Guds velsignelse.

Helga Mosland Raen

Protokoll fra årsmøtet i Tro og Lys Norge 2016

Jean Vanier invitert til England

Jean Vanier invitert til å komme til møtet med anglikanske erkebiskoper i Canterbury i England

 Se omtale her

 

 

Marie - Helene Mathieu

Les om Marie - Helene Mathieu og den inspirerende historien om et liv viet arbeid blant mennesker med utviklingshemning og deres familier.

Les om Marie - Helene Mathieu og Tro og Lys - bevegelsen her

Nyheter fra Tro og Lys i Syria!

Mirna Hayek, Aleppo, Syria

Dear friends, I would like to share with you some moments of life among the tensions and worries and sadness. In Aleppo, we live each day waiting with hope that the next will be better. We don’t know what is happening. We still receive missiles, bombs, and we hear sounds of different weapons. Each day we hear about new martyrs. But we are still going to our jobs, visiting each other, travelling to some other cities. All kinds of foods, bread, fruit and vegetable are available. But we still suffer the lack of water & electricity. Electricity and the watersystem can be stopped for a few weeks. People get tired of delivering water, holding bottles, pots from wells drilled recently to provide water to people. Electricity problem is solved by generators for some people. The poor cannot afford it. Syria is suffering  the loss of young people, families . Each week we say goodbye to friends , relatives  and neighbours. People risk all kinds of  dangers to reach Europe . Still no sign of peace ...but we still hear , see and witness some lights among our days . I can share with you:  I am so impressed by the power of life of a woman, her house badly damaged by a Hawn missile she said:  My husband went to bury our daughter and I have to clean the place and vanish the blood, our other children are coming back home soon. She was so sad, crying, but the door of life is still open. She is still able to look for life..

Another girl told me that she is living an accelerated event and successive loses. She said there is not enough time to mourn the death of friends and relatives and neighbors. Once  I felt I missed a friend and tried to call him. Then I remembered that he had died some weeks ago.

Interfaith communities are so important, during the crises the handicapped person is the most damaged person. He is the last to be taken care of, and the priority is for the other children. The families are so worried, anguished, afraid, they are less able to meet the needs of their handicapped child.   Less time to listen to tim, to speak with, to explain to him what is happening. In a meeting of interfaith community a mother told us that she was so tired, close to be collapsed. She planned to visit a psychiatrist, but she happened to be invited to an interfaith community - meeting (spot light). After  a few meetings she said: now I do not feel  that I need to go to see a psychiatris. I feel more comfortable. I do not know what happened, nothing changed, but I do feel bette. I saw my child is happy. I met other women in the same situation as myself. The friends of  this community welcomed me and my child. It is a real family. I feel I belong. Last week I and some friends visited Serjio (my friend in Faith & Light  ) to celebrate  his birthday. He was so happy to see us . Very ,very simple party , small cake and  a cup of coffee. Only  a few people. We chatted , laughed, sang, remembered our stories together , good & sad moments  and as always Serjio called us  to prayer.  For me it was spotlight, celebrating life among death, meeting friends among the division,  and living moments of peace among war, living inner moments of peace among the chaos..

 I  was also invited to the wedding ceremony of my friends. The wedding was at 3 o clock in the afternoon. It is unusual. Aleppo used to celebrate the wedding ceremony in the evening. The party beginning at 12 midnight till 5 or 6 in the morning. I was happy to see the couple surrounded by the remaining of their friends. We all put less effort on cloths, gifts, party, we came to really celebrate with them their decision, encourage them. Brave decision during the situation now, founded on their readiness to continue, on their faith in life, on their hope in the future even if there ismno sign of close good future. Their decision lit a big candle of hope among the desperate youth. The crises reminded us  of the real mystery of marriage and about us as witnesses

It seems that we are as the foolish man , we build our sense of security and safeness (our house )only on virtual dreams , on sand ( good house , good health , money, friends ,properties , good job , children , parent , education …good position , good reputation,  even on God who is under our proposal) but when this crises came (the rain – floods –winds )all this fell with a loud crash. Our people are now so disappointed , so lost ,  uprooted ,  feeling that there is no meaning for life , no future , even no God . I reread the infrastructure of my house , the infrastructure of my sense of security and safeness.. There is a need to listen more to people, and to obey the words of God. When my sense of security and safeness  comes from love of God , my vision of life, of the  future,  of myself , others  and  even my enemy  will be so , so , so different ….and . Nothing can take it away from me..

A 10 years old Iraqi, displaced girl on a TV show .explained how her life is changed , how many things she lost , her school , home , relatives , neighbours, toys. She asked for help to meet again her best friend. She does not know where she is .The announcer helped her to speak to her friends . What impressed me was that she does not have any hatred to people  who caused her all that. She forgives them and prays for them and ask God to guide them.  

Please pray for people of Syria, for peace, and for me

Mirna Hayek

Retreat med Jean Vanier i Trosly - Breuil, Frankrike

Siste dag i oktober 2015, en fargesprakende høstdag, ankom vi den lille idylliske, franske landsbyen Trosly - Breuil, en liten times kjøretur fra Charles de Gaulle flyplassen i Paris.
En uke skulle vi få tilbringe på «La Ferme», et ombygd og dyktig restaurert eldre gårdsbruk – midt i byen. Se hjemmeside her. Det ble noen sterke og uforglemmelige dager!
Mariahuset, et fellesskap i Oslo inspirert av Jean Vaniers Arken - fellesskap (l'Arche), sto som arrangør, og komiteen hadde lagt alt ypperlig til rette.
Temaet som Jean Vanier gav oss sine refleksjoner ut fra, var: Going to the source of our faith and humanity - Å gå til kilden for vår tro og vår menneskelighet.
Han startet sine 8 refleksjoner med å tale alvorlig til oss om kilden, som lett kan bli tilstoppet av «skrot og søppel» og om Lammet, Frigjøreren, som kom for å fjerne det som stenger.
På søndagen fikk vi besøk fra Paris av Marie-Helene Mathieu, spesialpedagogen som sammen med Jean Vanier, stiftet Tro og Lys-bevegelsen. Marie-Helene er ei festlig dame, ikke bare var hun god til å fortelle om bakgrunnen og starten til bevegelsen vår, men hun var også svært interessert i å høre hvordan vi hadde det i Nordlysprovinsen, og i Norge.
Norge har hun enda ikke besøkt, men det hadde hun lyst til, på tross av sine 86 år! Vi inviterte henne til å bli med på inspirasjonshelg for styringsgruppene på Solsetra i april.
Marie-Helene Mathieu har blant annet gitt ut boka: Never Again Alone med undertittel: The adventure of Faith and Light from 1971 until today.
Det meste av retreaten var taus, men utenfor området kunne vi, om ønskelig, prate sammen og bli litt kjent med hverandre. 40 personer deltok. Vi kom fra Estland, Italia, Sverige, Danmark og Norge. Siste kvelden var langt fra taus. Da hadde vi stor fest sammen med Jean Vanier – med taler, mye sang og overrekkelser av gaver.
Jeg hadde aldri før vært i Trosly - Breuil, og ble overveldet av «La Ferme» og byens skjønnhet.
På tur i byen passerte vi huset hvor Jean Vanier starta opp sitt første l’Arche-bofellesskap. Der lå også huset til hans gode venn pater Thomas Philippe, presten som betydde mye for at Jean Vanier engasjerte seg i arbeidet med de svake og sårbare i samfunnet. Grava til pater Thomas ligger i hagen ved retretthuset, La Ferme. Vedinngangen til kapellet finner vi en nydelig Maria-skulptur, laget av en av Jean Vaniers gode venner, en kanadisk fange.
Skogstiene rundt byen var som skapt for vandringer i stillhet og ettertanker.
Takk til arrangøren, Mariahuset, for denne livgivende retreaten!

Helga Mosland Raen

Ny leder i Lambertsetergruppen

Monica Landmark til venstre sammen med...
Birkeland 2015

Monica overtar som ny leder for Lambertsetergruppen fra nyttår av!

Lykke til med oppgaven Monica!

Bilder fra festen i Modum

Aslaug Espe og Kari Bottolfs Bekken (leder)

Hvordan Modumgruppen ble til

Aslaug Espe, Renate og Britt Dahl

Herlig bursdagskake

Quiz

Det er ingen Tro og Lys fest uten at Marianne lager en Quiz. I år var spørsmålene knyttet til Tro og Lys og musikk.

Historien - opprinnelse

Modumgruppen feirer to bursdager - 25 og 15

Lørdag 14. november feiret Tro og Lys dobbelt jubileum. Tro og Lys Norge 25 år og Tro og Lys Modum 15 år. Initiativtaker til oppstarten av Tro og Lys i Norge var Aslaug Espe og for Modumgruppen, Britt Dahl. De var tilstede på festen og fortalte hvordan det hele startet.  
Aslaug Espe fortalte sin historie som begynte med at hun som ung reiste til Arkenfellesskapet (L' Arche) i Trosly - Breuil utenfor Paris, for å bli bedre i fransk! ”Arken” er en kommunitet som ble grunnlagt av kanadieren Jean Vanier, hvor mennesker med utviklingshemning og andre lever og arbeider sammen. Dette ble et møte som forvandlet Aslaugs liv og veien videre. Da hun kom hjem, fullførte hun studiene ved Universitetet, og begynte så å arbeide ved Emma Hjort Hjem i Bærum. Hun levde deretter 5 år i Mariahuset, et fellesskap inspirert av Jean Vaniers arbeid. En dag fikk hun et brev fra Jean Vanier med spørsmål om hun ville starte en Tro og Lys gruppe i Norge. Dette var våren 1990, 8 år etter at hun hadde forlatt Mariahuset. Brevet hjalp Aslaug til å sette i gang arbeidet med å starte en Tro og Lys - gruppe.  Hun begynte å kontakte mennesker som kunne hjelpe henne å starte en en gruppe, foreldre, venner og prester. En gruppe mennesker møttes i mai 1990. De ble enige om å ha sitt første Tro og Lys - møte første søndag i advent 1990.

Tro og Lys Modum
Brit Dahl fortalte at hun ble lærer i Voksenopplærlingen i Modum i 1990. Der fikk hun mange gode venner blant elevene. Hun fikk vite at flere av elevene deltok hver sommer på familieleir for mennesker med psykisk utviklingshemning på Hurdal folkehøyskole. Hjemme i Modum ønsket de å delta i et kristent fellesskap. I menigheten var en gruppe i gang for å få til et tilbud til denne gruppen. Britt Dahl tok diakonutdanning og søkte stillingen som diakon i Modum. Det ble startet lørdagskafe og lørdagskafen eksisterte 3 1/2 år. En dag leser Britt Dahl om Tro og Lys i Vårt Land. Artikkelen gav svar på det hun søkte etter, nemlig en bevegelse som gav mulighet for tilhørighet og samarbeid. Britt tok kontakt med Aslaug Espe og denne kontakten ble en viktig inspirasjon. Gjennom Tro og Lys - bevegelsen kunne gruppen i Modum være en del av et større fellesskap. Tro og Lys - Modum såg dagens lys i januar 2000, den tredje gruppen i Norge.

Opprinnelse
Tro og Lys er en fellesskapsbevegelse, som ble til ut fra ønske om å hjelpe mennesker med utviklingshemning og deres familier til å finne sin plass i kirken og samfunnet. Tro og Lys bevegelsens historie ble dramatisert på festen.

Her fikk vi møte Gerhard og Camille og deres to psykisk utviklingshemmede sønner. De ønsket å være med menigheten på pilegrimstur til Lourdes i Frankrike.  De fikk ikke være med på grunn av barnas funksjonshemning, men foreldrene reiste med barna på egen hånd. Dette ble ingen hyggelig erfaring. De blir avvist både på hotellet og i byen. Da de kom hjem, kontaktet de Jean Vanier og Marie - Helene Mathieu og delte sine erfaringer.  Jean Vanier bodde da i Arken utenfor Paris, sammen med mennesker med psykisk utviklingshemning. Denne samtalen førte til at Jean Vanier og spesialpedagogen Marie - Helene Mathieu planla en pilegrimsreise til Lourdes for utviklingshemmede, deres familier og venner.Turen ble en berikelse for alle som deltok. Jean Vanier oppfordret alle som deltok til å fortsette å møtes i små grupper for å dele erfaringene. Dette ble starten på Tro og Lys - bevegelsen. Bevegelsen er opprinnelig katolsk, men i dag er det en økumenisk, internasjonal bevegelse, med vel 1500 grupper i 81 land. I Norge er det i dag 11 grupper.

Liv Therkelsen hadde skrevet en flott sang til jubilantene. festen ble avsluttet med kveldsbønn i kirkerommet.

De av oss som har fått være med i Tro og Lys - bevegelsen, har erfart å møte mennesker som berører oss. Vi liker ikke å betegne dem som utviklingshemmede, men hovedpersoner. Mange har erfart at i møte med deres åpenhet, ekthet og tilstedeværelse, blir vi selv forandret. Møte med deres sårbarhet gjør at vi tør å møte vår egen sårbarhet.

Kari Bottolfs Bekken - leder for Modumgruppen

Intervju med Marian Crawford, metodistprest og mor

Marian på besøk i Norge i mai 2015

Intervju med Marian Crawford, metodistprest og mor til ei jente med Downs syndrom, ble intervjuet av BBC.

 

Se intervjuet her

Livstegn fra Syria - 05.10.2015

Syriske barn leker under en mer uformell opplæring i Damaskus, arrangert av hjelpeorganisasjonen Questscope, der Roy Moussalli arbeider.

Les dette gripende intervjuet med Roy Moussalli, tidligere internasjonal leder i Tro og Lys - bevegelsen. Som leder kom han til Norge og var med oss på et internasjonalt møte på Mariaholm i Spydeberg. De siste årene har han arbeidet i en hjelpeorganisasjon. Han har fortsatt håp. Les artikkelen! Aslaug Espe

Trykk på denne lenken:

http://www.pri.org/stories/2015-10-05/how-relief-worker-worlds-worst-war-zone-finds-hope

 

 

 

Sommersamling i Estland august 2015

Puha kirke, Estland, altertavle

Den 28.-30.august arrangert Estland Tro og Lys sin sommersamling for de to gruppene der. Samlingen var på den store øya Saaremaa, på et leirsted eid av menigheten. Like ved ved ligger den gamle, vakre Puha kirke, en steinkirke fra 1400-tallet. 

Berit Keszei og jeg var invitert til å delta. Hun for å fortelle litt fra Nordlyssonen og jeg med dukkene mine, for å fortelle hvordan Tro og Lys ble til. 

På flyplassen i Tallinn ble vi hentet av visekoordinator Elve Bender og hennes datter Agnes. Flyene våre kom til fastsatt tid, men hvor var det blitt av min spesialbagasje, dukketeaterscenen. Det viste seg at den var igjen i Helsingfors. Hva skulle vi gjøre nå? Vi hadde en 4 timers biltur foran oss og en ferjetur i tillegg. I dataalderen finnes det muligheter. Flyplasspersonalet i Tallinn sørget for at bagasjen ble videresendt til den lille flyplassen på Saareema, så da var det bare å hente den der om kvelden. 

Med deltagerne fra Rakvere og Kuressaare, ble vi ca 25 i alt. Alle ble installert i hovedhuset. Huset var omkranset av en stor og vakker hage. Om kveldene ble det tent opp et stort bål på bålplassen. Stemningsfullt og flott med god sang og samtale i hagen om kvelden. 

Lørdag morgen ble det omvisning i den gamle steinkirken. Den fine altertavlen ble beundret og det ble til og med en tur på loftet for å se hvor pilegrimer pleide å overnatte. Søndagens gudstjeneste ble feiret i kirken. 

Fellessamlingene var inne i hovedhuset på leirstedet. Der pleide menigheten å samles til gudstjeneste om vinteren. Steinkirken ble for kald da den manglet oppvarming.

Om ettermiddagen fortalte Berit om alle gruppene i sonen vår. Det ble sang og  godt fellesskap.

Jeg fortalte hvordan Tro og Lys startet, med dokkene som hjelpemiddel. Gjennom intens stillhet  og dyp konsentrasjon,merket vi at både store og små forsto budskapet. Dokkene var til god hjelp der språket ikke strakk til. 

Olympiade hvor alle kunne delta på lørdag, skapte mye moro og latter.

Tusen takk Estland for en herlig Sommersamling! 

Noe som vi la godt merke til, var hvor hjelpsomme folk var mot hverandre. Vi fikk en ekstra overnatting på turen hjemover. Elve hadde bestilt overnatting for oss i en liten fiskerlandsby nord på øya. På veien dit, pungterte et dekk på bilen. Ingen av oss kunne skifte dekk. Regnet øste ned. Vi var i nærheten av en ruinkirke hvor de hadde avsluttet sin gudstjeneste. Diakonen i kirka bodde like ved og han kom og hjalpe oss. Der kom andre til med paraply og hjelpende hender. Berit og jeg ble servert kaffe mens vi ventet. Så viste det seg at det trengtes en spesialnøkkel. Den var hjemme hos Elve, 4 timer borte. Hun telefonerte til sin mann og han løp til bussen med nøkkelen og en tilfeldig buss-pasasjer ville sørge for at Elve fikk den. I mellomtiden ble vi kjørt til overnattingsstedet av den samme diakonen og eieren der sørget for at Elve rakk bussen, fikk nøkkelen og fikk hjelp til å skifte dekk. Så stor hjelpsomhet, gjorde stekt inntrykk. Dette kommer vi til å huske. Gud velsigne disse gode menneskene!

Birgitt Aarrestad

Fra "Olympiaden" under sommersamlingen i Estland!